I am often asked by parents if I feel that their children will have difficulty in adjusting to the stricter discipline at schools abroad. My experience has always been that, rather than finding this a problem, Norwegian children miss the more orderly classroom and quiet working environment when they return to Norway. Inge Eidsvåg discusses the question of discipline in the chapter entitled "Frihet eller kaos" of his thought-provoking book Læreren. He has given me permission to reprint this chapter for you below.

Frihet eller kaos

Ordet disiplin har fått en negativ klang i norsk skole. Straks ordet nevnes ser vi for oss de smale øynene bak brilleglassene, den susende linjalen, de forskremte blikkene. Disiplin forveksles med brutal lydighetstrening, underkuelse og trakassering.

Ordet disiplin kommer fra det latinske disciplina, som egentlig betyr opplæring, undervisning. (Vi finner det igjen i "disippel".) Disiplin har altså med læring å gjøre. Det er fellesskapsregler vi pålegger oss for at den enkelte skal få størst mulig frihet. Fellesskapsreglene skal framelske selvdisiplin og ansvar, et indre kompass en skal styre etter når foreldrenes eller lærerens blikk ikke er der.

I en klasse der "bøllene" herjer, er de fleste andre undertrykte. De våger ikke å si noe av frykt for å pådra seg herskernes vrede. De mister retten til å si nei, til å sette grenser, til å være frie. Det er i klasserommet som i resten av livet: Frihet uten fellesskap betyr den sterkestes rett. Fellesskap uten frihet er de sterkestes rett.

Også "bøllene" er ufrie, fordi de er fanget av sin egen ustyrlighet. De blir kjent med bare en side av seg selv, den selvhevdende og dominerende. Det eneste de lærer er at rå makt lønner seg og at de svake er foraktelige fordi de underkaster seg. De vil aldri lære den selvdisiplin som er nødvendig for å kunne leve sammen med andre i et godt fellesskap.

I Læreplanen sies det at vi i skolen skal "anspore den enkelte til å realisere seg selv på måter som kommer fellesskapet til gode". Fellesskapet er ikke til for sin egen del, men for oss.

Mangel på disiplin fører til formløshetens tyranni. Det tar et kvarter å opprette et minstemål av ro, og læringsøktene flises opp i skjenneprekener og tilrop. I det øyeblikk det er ørens lyd å få, er atmosfæren i klasserommet stinn av svett sinne og undertrykt frustrasjon.

Det knaskes epler og slafses tyggegummi når Marit leser opp diktet hun har skrevet. Det slurpes Cola og småprates mens filmen om Auschwitz vises. Det formløse vasler det moralske fargestoffet ut av elevene. Ingenting er viktigere, vakrere og mer sand enn noe annet. "Ja, ja, ungdom er nå en gang ungdom," sier noen, og hører ikke selv hvor galt det blir. Man kamuflerer og idealiserer en manglende disiplin, slik at det høres ut som en edlere form for pedagogikk. Ikke sjelden skriver man "frihet" over kaoset. Men frihet i undervisningen betyr alltid å søke former som er slik at innholdet ikke blir ødelagt. Form er forutsetningen også for spontanitet og kreativitet. Det totalt formløse åpner ikke for kreativitet, men for ødeleggelseslyst. I undervisningen gir vi gaver til barnet. Gaver slenges ikke som bikkjebein til en skrålende flokk. De overrekkes som ved en høytidelighet, eller de ligger skjult slik at elevene selv må lete dem fram.

Noen lærere har inntatt det forunderlige standpunkt at en ikke skal kreve noe av elevene. De forveksler snillhet med kravløshet. Det er å undervurdere små mennesker og opphøye giddeløshet til pedagogisk prinsipp. En lærer skal kreve mye av sine elever. Vi skylder dem å insistere på at de skal gå ut over det de tror er sine egne grenser. Betyr ikke undervisning nettopp å vise undere?

Et spedbarn har ingen moral og få instinkter. Ingen dyder er naturlige hos mennesket. Alt må læres. Vi blir mennesker gjennom oppdragelsen. "De tingene vi må ha lært for å gjøre dem, lærer vi ved å gjøre dem," sier Aristoteles. "Det er ved å praktisere rettferdige handlinger at vi blir rettferdige."

Med Aristoteles som sannhetsvitne kan vi si at oppdragelse til folkeskikk er noe som går forut for moralen. Folkeskikk får oss til å være slik utad, som vi burde være innad. Til slutt, i heldigste fall, ligner vi det vi etterligner.

Folkeskikk er viktig i barndommen. Ikke for å lære barna et falske maskespill, men som en måte å vise godhet på og samtidig øve sig i samliv med andre. Dette må ikke forveksles med smisk og kryping. Takke meg til en varmhjertet slamp, heller enn en høflig egoist. Heller en som er for ærlig til å kunne være høflig, enn en som er for høflig til å være ærlig.

Fellesskapsregler betyr ikke at all elever skal behandles likt. Noen er som mimosaen, de lukker seg ved den aller minste berøring. Andre er som brenneslen, du må holde hardt rundt dem for ikke å bli brent. Hvert barn må behandles som det unike individ det er. Det er bare mulig i et rom der den enkeltes frihet ikke undertrykkes ved at noen tar seg friheter.

Læreren Betraktninger om kjærlighetens gjerninger, Inge Eidsvåg, Cappelen, 2000, sider 85 - 87.